cupfinalen

er glad cupfinalen er over. Ikke at jeg bryr meg om fotball, men jeg bryr meg om at det er horder av folk som skarrer over hele byen. Skarring er slitsomt. Særlig når de skarrer samtidig som de synger en eller annen heiasang. Det burde finnes tvungne sangtimer for alle fotballfans. Eller kanskje de bare kan flytte cupfinalen til en annen by. Skulle VIF en gang til her i verden klare å komme seg til finalen, kan undertegnede dermed dra på cupfinalehelg til Skarreby, og snakke østlandsk høyt og lenge. Snøft.

Advertisements

snev av panikk

Overtid. Siste igjen på jobben. Porten ut var låst. Den er alltid låst, men så sent og mørkt som i dag? Jeg dro adgangskortet. Ingen reaksjon. Dro kortet igjen. Og igjen. Og igjen. Begynte å taste kode, tenkte kanskje man måtte bruke kode så sent. Porten åpnet seg ikke. Ringte sjefen, som ikke svarte. Tja, hva gjør man nå? Har ikke nummeret til noen andre, er ganske ny på jobben. Drar kortet igjen. Og igjen. Og SÅ ser jeg, at magnetstripen på adgangskortet er feil vei. Snur kortet, drar det på nytt. Og sesam, porten åpnet seg.

Kortvarig panikk. Gikk fort over.

så det ble dette?

Butikkdamen: HEEEEI HEEEEEEEEEI, kan jeg hjelpe deg med noe?

Lindis: jeg titter SELV jeg takk

Butikkdamen(litt fornærmet så hun ut): ja…men jeg kan hjelpe deg?

Lindis: neitakk, jeg titter selv sa jeg.

Ved kassen når undertegnede skulle betale for en ny jeans:
Butikkdamen: har du prøvd denne?

Lindis: men seriøst, trenger jeg å prøve den hvis jeg ikke vil det??

Butikkdamen: hm, jeg sa bare «så det ble dette».

Haha…lindis var visst litt ilter den dagen. Og butikkdamen var ny og litt overivrig i tjenesten. Jeg tror ikke jeg skal handle der igjen på en stund.

og så hoppet den opp på meg!

En sann historie. Fra virkeligheten. Ekte hverdagsdrama m.a.o.

Scenario( og ikke minst trommevirvel):

Lindis går pent til jobben.
Møter sint dame med stor skummel hund.
Hunden går løs.
Brått kommer monsteret(les:hunden) i fullt firsprang rett mot meg. Smilende. Monsteret smilte.
Og så hoppet den opp og la labbene på skuldrene mine.
lindis død – av skrekk.

END OF STORY

…………………………………………………………

Alternativ slutt:

Jeg sto stiv av skrekk mens jeg forsøkte å riste av meg det smilende beistet. Jeg var altså så redd! Hjertet hamret så man skulle tro det ikke hadde annet å finne på, hvilket jo stemte bra med virkeligheten. Brått forsvant udyret tilbake til sin sinte eier. Og DA ble jeg forbannet, og kom muligens i skade for å fortelle hundeeieren hvor hun kunne stappe bikkja si hvis hun ikke kunne holde den under kontroll. Og så hadde hun nerver til å skjelle ut meg???! Var det liksom MIN feil at monsteret ville leke «lindis spill død»?

Et enkelt «beklager så mye» hadde holdt i massevis for meg. I morgen er det krig. Går hunden din løs i morgen også, og så mye som kaster et blikk i min retning, så tilter jeg. Du er herved advart.

For sikkerhets skyld tar jeg på refleks, refleks redder liv. Den redder sikkert lindis også.

PS: det hjelper ikke at bikkjer smiler. Alle vet jo at det er da de er som farligst. Snøhøft.

hvordan tenker regn?

Utrolig hva man kan lure på når man jobber her oppe blant skyene. «Tåkefyrster» var det en som kalte oss. Bra beskrivelse egentlig. Spesielt når det regner.

regn

I går regnet det veldig. Det plasket inn mot vinduene. Det er ganske store vinduer i et glassbygg, bare så det er sagt. Ja, siden jeg nå en gang sitter her og ikke har altfor mye å gjøre for tiden, så blir det jo til at man tenker en del da. I går tenkte jeg på regnet. Og brått lurte jeg på hvordan regnet tenker. Selvfølgelig lurte jeg på det.

Hvordan funker det egentlig? Har regnet en plan med hvor det lar seg falle? Regner det mer her oppe enn det gjør nede på bakken? Forsvinner en del av regnet på vei ned? Fordamper det? Blir man våtere hvis man går tur utendørs i attende etasje enn man blir nede på jorden? Ikke at jeg finner det spesielt enkelt å gå ut her i attende, men tanker er tanker.

Har noen av regndråpene en innebygget skrekk mot høyder? Er det de dråpene som klasker i vinduene her, klamrer seg fast og skriker på hjelp…før de nådeløst renner ned langs glasset og ender i bakken uansett? Spørsmålet er da om de virkelig når bakken. Eller om de fordamper i ren skrekk. Stakkars regnet.

Neste gang jeg går tur når det regner, fortrinnsvis der nede på bakken…jeg skal redde regnet skal jeg. Passe på at ikke alle dråpene slår seg i hjel mot bakken. Vi trenger regnet nemlig, og hvis alt sammen er i hjelslått…vel, da finnes det ikke lenger regndråper. Og hvem skal regne da? Liksom?

– – –

Ja hvem skal regne da. Det blir vel økonomikonsulenten det. Som forhåpentligvis får noen tall å regne på en gang uti neste uke. For ikke lenge siden virket det fornuftig å velge jobb utfra kontorets beliggenhet. En annen gang tror jeg kanskje…muligens…jeg skal la jobbens innhold bety litt mer. Kanskje.

innviklet utviklende

man skulle hatt angreknapp på livet
på alt man selv sa og gjorde
og alt andre sa og gjorde
mot en selv
man skulle hatt angrerett på følelser
returrett på alt vondt
evig bytte og retur
på brustne hjerter og såret stolthet
litt sånn som ikea
bare på livet i stedet
livet er så grenseløst innviklet utviklende
jeg orker ikke mer utvikling
jeg er ferdig innviklet.