ja, jeg innrømmer at jeg føler meg skikkelig dum nå, siden det ikke engang har falt meg inn at det skulle være en spesiell ære å få lov å sitte i Nobelkomitèen. I hvertfall ikke at det skulle kunne være så viktig for noen at de simpelthen må fortelle hele Norges befolkning at noen har vært slemme med vedkommende.
Næh, jeg kjenner i grunnen at jeg ikke kunne brydd meg mindre om hvem som “sitter” der. Eller kanskje de kunne skaffe herr Hagen en ståplass?
er glad cupfinalen er over. Ikke at jeg bryr meg om fotball, men jeg bryr meg om at det er horder av folk som skarrer over hele byen. Skarring er slitsomt. Særlig når de skarrer samtidig som de synger en eller annen heiasang. Det burde finnes tvungne sangtimer for alle fotballfans. Eller kanskje de bare kan flytte cupfinalen til en annen by. Skulle VIF en gang til her i verden klare å komme seg til finalen, kan undertegnede dermed dra på cupfinalehelg til Skarreby, og snakke østlandsk høyt og lenge. Snøft.
Overtid. Siste igjen på jobben. Porten ut var låst. Den er alltid låst, men så sent og mørkt som i dag? Jeg dro adgangskortet. Ingen reaksjon. Dro kortet igjen. Og igjen. Og igjen. Begynte å taste kode, tenkte kanskje man måtte bruke kode så sent. Porten åpnet seg ikke. Ringte sjefen, som ikke svarte. Tja, hva gjør man nå? Har ikke nummeret til noen andre, er ganske ny på jobben. Drar kortet igjen. Og igjen. Og SÅ ser jeg, at magnetstripen på adgangskortet er feil vei. Snur kortet, drar det på nytt. Og sesam, porten åpnet seg.
Kortarig panikk. Gikk fort over.
Butikkdamen: HEEEEI HEEEEEEEEEI, kan jeg hjelpe deg med noe?
Lindis: jeg titter SELV jeg takk
Butikkdamen(litt fornærmet så hun ut): ja…men jeg kan hjelpe deg?
Lindis: neitakk, jeg titter selv sa jeg.
Ved kassen når undertegnede skulle betale for en ny jeans:
Butikkdamen: har du prøvd denne?
Lindis: men seriøst, trenger jeg å prøve den hvis jeg ikke vil det??
Butikkdamen: hm, jeg sa bare “så det ble dette”.
Haha…lindis var visst litt ilter den dagen. Og butikkdamen var ny og litt overivrig i tjenesten. Jeg tror ikke jeg skal handle der igjen på en stund.
at man våkner igjen, og lurer på hvor alle ordene ble av.
Jeg har lurt på det i dag.
Men finner dem ikke.
Ikke enda.
En sann historie. Fra virkeligheten. Ekte hverdagsdrama m.a.o.
Scenario( og ikke minst trommevirvel):
Lindis går pent til jobben. Møter sint dame med stor skummel hund. Hunden går løs. Brått kommer monsteret(les:hunden) i fullt firsprang rett mot meg. Smilende. Monsteret smilte. Og så hoppet den opp og la labbene på skuldrene mine.END OF STORY
…………………………………………………………
Alternativ slutt:
Jeg sto stiv av skrekk mens jeg forsøkte å riste av meg det smilende beistet. Jeg var altså så redd! Hjertet hamret så man skulle tro det ikke hadde annet å finne på, hvilket jo stemte bra med virkeligheten. Brått forsvant udyret tilbake til sin sinte eier. Og DA ble jeg forbannet, og kom muligens i skade for å fortelle hundeeieren hvor hun kunne stappe bikkja si hvis hun ikke kunne holde den under kontroll. Og så hadde hun nerver til å skjelle ut meg???! Var det liksom MIN feil at monsteret ville leke “lindis spill død”?
Et enkelt “beklager så mye” hadde holdt i massevis for meg. I morgen er det krig. Går hunden din løs i morgen også, og så mye som kaster et blikk i min retning, så tilter jeg. Du er herved advart.
For sikkerhets skyld tar jeg på refleks, refleks redder liv. Den redder sikkert lindis også.
PS: det hjelper ikke at bikkjer smiler. Alle vet jo at det er da de er som farligst. Snøhøft.
Utrolig hva man kan lure på når man jobber her oppe blant skyene. “Tåkefyrster” var det en som kalte oss. Bra beskrivelse egentlig. Spesielt når det regner.
I går regnet det veldig. Det plasket inn mot vinduene. Det er ganske store vinduer i et glassbygg, bare så det er sagt. Ja, siden jeg nå en gang sitter her og ikke har altfor mye å gjøre for tiden, så blir det jo til at man tenker en del da. I går tenkte jeg på regnet. Og brått lurte jeg på hvordan regnet tenker. Selvfølgelig lurte jeg på det.
Hvordan funker det egentlig? Har regnet en plan med hvor det lar seg falle? Regner det mer her oppe enn det gjør nede på bakken? Forsvinner en del av regnet på vei ned? Fordamper det? Blir man våtere hvis man går tur utendørs i attende etasje enn man blir nede på jorden? Ikke at jeg finner det spesielt enkelt å gå ut her i attende, men tanker er tanker.
Har noen av regndråpene en innebygget skrekk mot høyder? Er det de dråpene som klasker i vinduene her, klamrer seg fast og skriker på hjelp…før de nådeløst renner ned langs glasset og ender i bakken uansett? Spørsmålet er da om de virkelig når bakken. Eller om de fordamper i ren skrekk. Stakkars regnet.
Neste gang jeg går tur når det regner, fortrinnsvis der nede på bakken…jeg skal redde regnet skal jeg. Passe på at ikke alle dråpene slår seg i hjel mot bakken. Vi trenger regnet nemlig, og hvis alt sammen er i hjelslått…vel, da finnes det ikke lenger regndråper. Og hvem skal regne da? Liksom?
- – -
Ja hvem skal regne da. Det blir vel økonomikonsulenten det. Som forhåpentligvis får noen tall å regne på en gang uti neste uke. For ikke lenge siden virket det fornuftig å velge jobb utfra kontorets beliggenhet. En annen gang tror jeg kanskje…muligens…jeg skal la jobbens innhold bety litt mer. Kanskje.
er på konsert…og tenker på deg
sitter på jobben…tenker på deg
ser litt på tv…tenker på deg
legger meg…tenker på deg…
våkner igjen, tenker på deg
og så tenker jeg
at du
ikke tenker på meg.
Kan du slutte med det?
Nedsnødd? Jeg liksom? Aldri verden! Riktignok våknet jeg noe overrasket til litt tjukt, hvitt, sammenkrøpet vann på utsiden av vinduene her i dag, men langt fra nedsnødd. I går så Oslo sånn ut:
I dag var det sånn her:
Ja, nesten i hvertfall. Jeg gadd ikke ta bilde. Det var kaldt ute! *grøss*.
Men altså, hvorfor blogger jeg ikke bare døgnet rundt i påsken? Seriøst, vet dere ikke hva som foregår i vårt naboland Schweden i disse dager? Jo, påske der også, men det var muligens ikke akkurat det jeg tenkte på. Nesjda, det har seg sånn at undertegnede er ekstremt interessert i kunstløp. Joda, jeg er faktisk det, og jeg innrømmer det også. Og nå er det kunstløps-VM. I Schweden, Göteborg…sukk…det er en fin tid for lindis. Ikke bare fordi hun har møtt mannen i sitt liv, sånn helt tilfeldigvis, men altså veldig fint fordi det er kunstløp på TV omtrent hele tiden. Jeg imponeres stadig over at noen på en utrolig elegant måte får til ting jeg selv ikke har snøring på. Jeg kan til nød gå på skøyter, men å snurre rundt og hoppe på dem? Glem det, man kan jo slå seg i hjel. Med tanke på at jeg hittil i mitt liv har brukket noe i omtrent hver eneste kroppsdel…au…jo det har jeg virkelig når jeg tenker meg om…en arm, noe i foten, ribbein, kraniebrudd, nesen, og ikke minst ryggen…vel, det er nok best å ikke utfordre skjebnen særlig flere ganger.
PS: det er fortsatt noe eget med svensker…*sukk*
Verden oversvømmes av unødvendig emballasje. I fjor sommer kjøpte jeg minnekort til det ene kameraet mitt. Dette burde jeg ha tatt bilde av, men den operasjonen var ikke enkel å få til uten at minnekortet satt inni kameraet. Så derfor ikke noe bilde. Minnekortet i seg selv er knøttlite. Jeg har målt det nå. Det er 25x30x2,5mm. Ikke særlig stort utenpå. Inni derimot snakker vi helt andre størrelser. Som vanlig, det er de indre verdiene som er viktig i denne bloggen. Minnekortet lå inni en forseglet plastgreie som var mins tre ganger så stor som selve kortet. Omtrent umulig å åpne var den også, selv med saks. Utenpå der igjen var det selvfølgelig en enda større plastboks. Den lille emballasjen følte seg sikkert tryggere når den fikk ligge inni en som var større enn den selv. Eller kanskje produsenten hadde the kinderegg-experience i tankene? Hva vet vel jeg, jeg bare observerer det jeg ser. Og det er ikke lite.
Selvfølgelig fikk man pose utenpå den ytterste plastemballasjen. Så der gikk jeg da, og bar hjem en stor plastdings med en litt mindre inni, med et enda mindre minnekort helt innerst. Oppi posen lå det nær sagt selvfølgelig også et splitter nytt kamera, innkjøpt på impuls. Som vanlig. Men man har ikke angret på det. Ikke ennå.
Plastpose ja. Ganske unødvendig egentlig. Det sies jo nå at mange av posene lages av nedbrytbart materiale, men uansett så trenger vi dem egentlig ikke. Nei, vi gjør ikke det. Verden kunne innrette seg annerledes. Det er egentlig så enkelt som at alt heretter burde produseres med en smule borrelås på. Menneskene kunne ha “hun-borrelås” og alle ting kunne ha motsatt borrelås. Skjønner? Når vi så går i butikken og handler, har betalt i kassen, og skal pakke varene? Nei, no more pose. Det er bare å feste alt på kroppen. Melkekartong *svisj*, gulerøtter *svisj* osv. Vil det se teit ut sier du? Nesjda! Når alle gjør det samme, så blir jo dette en naturlig del av dagliglivet.
Snøft, at ikke dere har tenkt på DET før! Herlighet, jeg kommer garantert til å bli styrtrik snart av alt det geniale jeg finner på.
Forresten. Det er 1 ting som ikke er helt bra med det her. Siden herr Nordberg har borrelås, så burde jeg ha motsatt borrelås sånn at jeg bare kunne hekte meg fast i ham og aldri miste ham mer. Men DA faller hele resten av prosjekt borrelås i fisk. Pokker. Nei verden, fortsett med poser dere. Borrelåsprosjektet omfatter heretter kun undertegnede og herr Nordberg. sukk…det er så mye å tenke på her i verden!
lett å være tøff i flokk…
Bananer er så utrolig bråkjekke. Uoppdragne, det er det de er. De henger stort sett sammen med gjengen sin. Store klaser med skremmende gule frukter. Gjør sitt beste for å skremme vettet av de andre stakkarene i fruktdisken. Til og med butikkpersonalet har respekt for gulingene. De bygger ofte terrasser i fruktdisken slik at bananen kan innordne seg hierarkisk. Bananer trenger utsikt for å kunne herske over de andre fruktartene. De tøffeste øverst, de litt eldre og mer “satte” i midten, og nederst de som resten av gjengen helst vil kvitte seg med fort. Utrolig dårlig illudert på illustrasjonsfotoet. Ikke annet å vente, jeg har jo tatt dem selv 
the long and windy road?
Nederst i kanten ligger gjerne de single. De utstøtte. De som ingen vil ha. Det er ingen som kjøper en banan alene. Folk tror det er noe galt med de single, så selv om man egentlig vil ha bare en – så tar man to (iiihh…der fikk jeg litt sånn popstar-asossiasjoner…kremt…hvordan skriver man egentlig det ordet??). Jeg gjør det selv også. Tar to. Bananer altså. Selv om jeg vet at den ene nesten helt sikkert ikke blir spist(lindis da, skjerp deg!). Så også denne gangen. To bananer ble skilt fra flokken sin for å bli med hjem til undertegnede. På tide at noen forsker litt på bananens bråkjekke natur tenkte lindis. Så derfor.
så klart, tøffe bananer ligger øverst i posen!
hjemme hos lindis
Jeg spiste den ene ganske fort. Bananer er fint fòr etter trening. Ikke at jeg trener særlig ofte, men man trenger bare trene 1 gang for å kunne spise 1 banan. Enkelt regnestykke. Vel, den ene var dermed borte. Så, hva gjør man for å jekke ned 1 banan, slik at den blir ydmyk og lett å ha med å gjøre? Hva vil en banan ikke like at man gjør mot den? Spiser den. Moser den? Fryser den ned? Nei, det minst “likete” man kan gjøre mot en bråkjekk banan er rett og slett å la den vansmekte. De er jo vant til å få mye oppmerksomhet. De vokser opp i flokk, og henger sammen mot resten av verden til the bitter end. Alltid noen som legger merke til den. En single, oversett banan, hva vil skje med den? På tidemed litt oppdragelse? Tid for å jekke den ned litt? Jepp, så sant som det er sagt.
Det tok ikke mange minuttene i ensomhet før den så slik ut:
iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik! åsså så sur da gitt! joda, sur. den har jo nedovermunn ser du vel! *snøft*
Jeg lot den bare ligge der. Midt på benken. Til å begynne med hilste jeg på den om morgenen, tøyset litt med den(særlig, jeg er ikke helt sprø heller!). Sannheten er vel at jeg rett og slett glemte den. Jeg dro til Norge Vest i helgen, bananen lå igjen hjemme. Selvfølgelig, det er grenser for hva man pakker med seg på en helgetur. Søndag kveld var jeg hjemme igjen, og fikk total dårlig samvittighet ved tanken på at den hadde vært alene hjemme en hel helg. Stakkars bananen da! Men jeg holdt meg kald, man drev jo med et snev av lydighetstrening her. Mandag la jeg merke til at den hadde endret seg. Den hadde snudd seg litt, lå med ryggen mot rommet. Som om den var litt fornærmet.
Tirsdag hadde den snudd seg rundt igjen, og byttet farge. Den prøvde å innynde seg så klart, men jeg var iskald. Det skulle tross alt jekkes ned. Som single blir man sjelden bedt på fest med par. Parene er redd for at de single skal mikse seg med folk de ikke skal mikse seg med. Derfor ble bananen liggende igjen alene på kjøkkenet, mens to kiwi fikk bli med til frokost. Jeg kunne ikke risikerer at det brått var full fruktsalat på trappene tross alt. Jaja, det er et hardt liv å være banan.
Onsdag…mørkebrun banan. Hva? Ligger den der og tror den er på sydenferie?! Koser den seg? Nei, min teori er at bananen blir mørkere og mørkere for å gjøre et forsøk på å gli inn i mengden. Den skrikende gule fargen er ikke akkurat blend-in-materiale.
Torsdag – den er ikke særlig bråkjekk lenger. Ikke særlig fristende heller. Jeg vet mange sier at den smaker helt likt – og kanskje bedre – når den er sånn utenpå. Det er bare lyv! Bananer er best når de er på sitt grønn-guleste. Harde. Litt umodne.Bråkjekke. Det er faktisk da de er best.
Derfor, i dag legger jeg ned hele bananoppdragelsen. Min erfaring er at bananer stort sett gjør som de selv vil. De blir sure når de skilles fra klasen sin, snur ryggen til oss, og bare bruner seg hen.
Nei, i dag finner bananen veien til de evige jaktmarker. Som seg hør og bør en single banan. Godt oppdratt riktignok. Det kan lønne seg med god oppdragelse på jaktmarkene.
De siste dagene har jeg hatt et særdeles useriøst, uvitenskapelig forskningsprosjekt gående her i heimen.
Januar er egentlig sjokoladefri måned. I hvertall spise litt mindre. Så godt som ingenting. Ut januar burde jeg kunne holde. Derfor – INGEN sjokolade på lindis. Viljestyrke finnes bare for å bevise hvor svak man er, og selvbedrag er det beste bedrag. Prosjektet startet dermed med vissheten om at jeg før eller senere kom til å sprekke. Godt utgangspunkt om jeg selv skal si det. Når jeg alt ved starten visste dette – hvorfor vente? Haha, man er da voksen og bestemmer selv! Har man lyst på sjokolade til middag? Vel, man trenger ikke spørre noen akkurat.
Nå til saken. Melkesjokolade med NonStop. 
Fristende? I min verden låter det som «sjokolade med sjokolade». Himmel eller helvete? Dette måtte da noen forske på? Etter å ha lett etter forskningsrapport på nevnte fenomen i flere sekunder, fant jeg ut at jeg selv ble nødt for å skride til verket.
Sukk….nesten like søt som herr Nordberg, men bare nesten. Den så forresten litt støvete ut, og ingen kan beskylde herr Nordberg for å være særlig støvete. Nehei!
Sjokoladen ble andektig delt opp. Ok da, jeg brakk den opp kjapt for å bli ferdig. Herlighet, det her tar jo år og dag som det alt er. Gjeeeeeeeeeeeesp!
Omtrent her glemte jeg hva poenget egentlig var, derfor begynte jeg like godt å smake på dette vidunderet. Denne Rolls Royce i sjokoladeverdenen. mmm…liksom!
Brått fikk jeg øye på dette! Se så skummel den er? Det onde øyet dukket opp midt inni. Sjokoladen var garantert besatt av en ond ånd! Skulle man lures til å spise noe levende! Jeg kjente tvilen komme sigende her, men tenkte at man fikk la det briste eller bære. Med min selvdisiplin kunne jeg risikert at det ble ekstremt lenge til neste gang jeg skulle få sjokolade. Særlig!
Jeg liker omtrent alt av sjokolade. Det finnes unntak som Bounty. Det er ikke sjokolade, det er kamuflert kokos og hvem liker det?! Jeg liker melkesjokolade, jeg liker NonStop. Men når det ene er inni det andre:….YÆÆÆK! Det smakte dobbelt kunstig. Dobbelt søtt. Det knaste. Sjokolade skal IKKE knase! Siden jeg nå hadde brutt årets nyttårsforsett kunne jeg ikke gi meg så lett. Jeg gjorde derfor tapre forsøk på å rense NonStop`n ut av resten. Uten særlig hell. Det ble til at jeg smakte på en bit til. Like kvalmt. Dette kunne ikke være tilfelle? De har solgt den sjokoladen en stund nå, har de ikke? Det blir kanskje bedre etter de første bitene? En til. Enda en, og enda en osv. Forskningsprosjektet ble avbrutt når skåla var tom for sjokolade. Kom ikke og si at jeg ikke ofrer min sjel og helse i forsknings øyemed.
Forskningsrapporten konkluderer klokt med at sjokoladen er en hån mot sjokoladeelskere.
Rapporten konklurer også med at lindis har en god del viljestyrke når alt kommer til alt. Jeg spiste opp alt, sant?
Ps: Det tok to døgn å tvinge i seg alt og jeg er faktisk fortsatt kvalm. Om det kommer av at sjokoladen var så ille som jeg skal ha det til, eller rett og slett på grunn av at 250 gram sjokolade er i meste laget for en person skal være usagt!
Ps2: *slafs*
Er det flaut å ha kosedyr når man er “voksen”? NEI sier lindis, det er ikke flaut. Bare litt. Det har seg sånn at jeg en gang fikk en kjempestor kosebamse av en kollega. Den er ordentlig fin faktisk. Jeg burde tatt bilde av den for å vise hvor stor den er, og innen jeg er ferdig med å skrive det her så er det mulig jeg gidder reise meg, gå og hente den…OG ta bilde. Puh…blir sliten bare ved tanken, så la oss tenke på noe annet noen sekunder… Uansett da, så hadde jeg besøk her for litt siden…*sukk*, og da syns jeg ikke det helt passet seg for lindis å fronte den digre bamsen. Liksom. Man prøver da å oppføre seg bittelitt når man er sammen med andre mennesker. Derfor ble herr Bamse stappet inn i et skap. Tja, den heter ikke herr Bamse egentlig, men jeg kom ikke på noe annet i farten. Det pleier å bli noe med “herr” her i denne bloggen. Nuvel, stakkars bamsen da liksom! Inni et skap, den kunne jo ikke ligge der, sant…? Derfor, en tidlig morgen mens det ennå var mørkt som i bjørnehiet her hjemme, så rasket jeg ham ut av skapet og slang den på sengen. Husket lindis det når hun mange timer senere kom hjem fra jobben og stupte nesten rett i seng? Svaret er nei. Noe annet ville jo vært for dumt med tanke på hva som skjer senere i denne utrolig underholdende historien
Det var i hvertfall så mørkt når jeg la meg, at jeg ikke enset annet enn å stille vekkerklokka, trekke dynen opp til nesa…og så sovnet jeg. Midt på natten våkner jeg av at det ligger noen i senga mi! Med hjertet i halsen og særdeles stivt blikk, føyk jeg opp, sparket til den som lå ved siden av meg, løp ut av rommet og låste meg inne på et “rom med lås”. Full av angst ventet jeg selvfølgelig på å høre rabalder og banning fra den halvt i hjelslåtte inntrengeren på soverommet, men det kom ikke et knyst. Snodig! Etter noen timer(les: sekunder) går det plutselig opp for meg at det bare er meg som er i leiligheten…som vanlig…sukksukksukk….(hehehe….åååååååååååå så ensom liksom). Tøffe-lindis rusler dermed trøtt og oppskaket tilbake til soverommet, skrur på lyset, og innser at hun har felt en bjørn i søvne.
Stakkars herr Bamse sier nå jeg. Det er ikke alltid så gøy å komme ut av skapet
PS: stor bamse da, ikke rart lindis var redd! skrekk-bamse liksom.
PS2: jeg tror jeg kan love dere at dette blir den første og eneste jakthistorien i herr nordbergs blogg(timing unintended!)
PS3: nei, det ble kanskje den andre jakthistorien når jeg tenker meg om. Det har tross alt foregått en bamsemumsmassakre her:
Tja, merkelige ting skjer plutselig her hjemme. Jeg advarer herved mot ekstremt sterke scener(hvis du er en sart sjel vel og merke!). Og jada, siden lindis var litt trøtt når det ble satt sammen, så ble det noen skrivefeil. Putt på en T på den første, og en R på den andre, så ligner det muligens på noen ord jeg vet om. Men who cares, det er vel ingen som gidder å se uansett. Haha…ikke engang jeg hadde giddi å kastet bort tiden på en bamsemumsmassakre. Med mindre jeg lagde den selv, og det er jo det jeg har gjort.
Uansett, herr nordbergs hybel tror virkelig at det herved er bloggjuleferie. Jeg føler meg ganske sikker på det. Muligens. Men kanskje ikke også. Men hvis det blir…så altså: GOD JUL alle sammen! (men det blir sikkert ikke pause, så derfor…njæ, vi får nå se).
PS: Rockefeller tjuende februar anyone?
PS2: men altså…dere som liksom kjenner meg litt…eller i hvertfall har hørt om “de dere vet”…knis…se slutten da. Bare slutten om ikke dere gidder resten, det som er rett før 4 minutter eller noe. Søte eller?
-
«Du, jeg elsker deg ikke lenger»
Ordene dine traff meg som boksehansker rett i magen. Jeg bøyde meg litt i ren refleks, kjente fysisk smerte, men skjønte ikke hva som hadde truffet meg. Veggene i stua dirret, som om de ville falle over oss, favne det som en gang var. Gjennom slørete øyne så jeg deg. Du var så langt unna, i samme rom som meg, allikevel var det som en avgrunn hadde åpnet seg mellom oss.
«…går det bra?»
Hører du sier noe mer, men jeg hører ikke lenger etter. I tankene spoler jeg bakover i tid. Ser de siste månedene vagt på netthinnen. Veldig vagt et snev av mildhet, sterkere spor av mishag og onde tanker mellom oss. Tanker vi begge tenkte, men fordrev og gjemte i stillhet fordi vi ikke ville gi opp.
«Du…si noe…vær så snill…? Jeg mente det ikke sånn….»
Stenger lyden av deg ute. Kjenner blodet fosse gjennom kroppen, hører høye dunk i hodet som ellers kjennes helt tomt. Tomt for alt annet enn den ville filmen av vårt samliv. Spoler videre, full fart tilbake over en sommer hvor vi fløy hver vår vei, prøvde vingene over ukjent mark. Det kjente, det vante tok vi for gitt, det kunne gå på tomgang slik det pleide. Vane. I små glimt dukker minnene opp. Knallblått fløyelsblikk som ikke lenger møtte mitt, vi så begge bort.
Spoler filmen fort…fort. Vår, vinter, julen i fjor…en iskald jul. Jeg visste det den gangen. Merket det på små umerkelige endringer. Du vet, når man en gang var hverandres aller nærmeste. Så nærme at vi ikke trengte si noe for å vite hva den andre tenkte. Følte. Hvor vi var, fysisk og mentalt. Vi bare var, vi bare visste. Du, når det en gang var sånn, hvordan kunne jeg unngå å merke endringen? Jeg ser bilde følge bilde i en rasende fart nå. Uke for uke, en måned etter den andre, alle de dagene som sammen ble til år. Flere år. Hvor vi delte. Ikke alt, men mye. Visste det begge to den gangen. Ingen av oss snudde. Vi grep etter håpløsheter i stedet. Etter tomme ord.
Hører naboene kommer hjem. Trillende barnelatter gjaller i oppgangen, fulgt av lyden av små føtter i litt for store støvler…løpende opp trappen, trinn for trinn. Lokket til postkassen hamrer mot metall, en nøkkel i dørlåsen, før lyden av lykke forsvinner inn i leiligheten over med et smell .
Du står likblek og stille i døråpningen ut til kjøkkenet. Aldri har du sett mindre ut enn du gjør akkurat nå. Uten at jeg selv har merket det, har jeg satt meg ned ytterst på sofaen. Støtter hodet i hendene, lar håret henge frem over øynene. Jeg ser ingen – ingen ser meg. Som i en surrealistisk tåke ser jeg det ligger noen nonstop i glade farger under stolen midt i mot.
I dette øyeblikket stopper verden. Vår verden. Vi vet begge at det denne gangen ikke tjener noen hensikt å si at vi angrer. At vi trekker tilbake det som ble sagt. Det vi begge har gjort. Jo, jeg også, jeg var bare flinkere til å skjule det. Ville ikke såre som jeg selv ble såret. Kort glimt av din arm rundt en annens skuldre, dekket av langt flagrende hår. Joda, jeg så det. Jeg så deg. Min kjærlighet til deg tålte det en gang. To ganger. Den tredje gjorde vondere enn alt annet.
Filmen på baksiden av øynene mine går sakte nå. Jeg ser krystallklart deg og meg, som de vi var den gangen for lenge siden. I en annen tid, en annen epoke av livet. Den gang dine blå glitrende møtte mine brune, fylt med latter og kjærlighet. Vi søkte fellesskapet fordi vi ønsket det. Det fantes ikke noe annet valg enn å velge hverandre den gangen. Den gangen ville vi det. Vi måtte ikke, men ville det. Alt ble en vane, så også vi.
Jeg hever blikket, lar det gli ut av vinduet. Reiser meg, åpner dørene ut til balkongen. Isnende vind feier inn i det rommet hvor verden stoppet for litt siden. Jeg lar blikket sveipe ned over det som har vært vår gate i så mange år nå. Ser gatelysene kaste merkelige skygger. Skygger som så ofte gjorde meg stiv av skrekk i sene nattetimer, fordi alt ble så virkelig uvirkelig i mørket. Skyggene er inne, tar bolig mellom vegger som ikke lenger huser glede.
—…Fast forward…—
Jeg hører du gråter nå, at du dundrer knyttnevene i veggen ute på kjøkkenet. Avgrunnen hindrer meg i å nå bort til deg, inntil deg. Tett inntil deg, der jeg en gang hørte hjemme. Jeg kan ikke lenger hjelpe deg, langt mindre hjelpe meg selv akkurat nå. Inni meg skriker hjertet mitt så høyt at du umulig kan unngå å høre at det går i stykker. Det knuser her og nå i sylskarpe biter som lager dype sår i tankene mine.
Går ut i gangen, hekter jakken og det røde skjerfet mitt ned fra knaggen bak døra. Kler stille på meg, stikker føttene i svarte støvletter, merker at glidelåsen på den høyre er litt ødelagt øverst. Den glir ikke lenger lett. Ikke den heller. Åpner døren, går gjennom den med tunge skritt. Ned trappen, ut, fortsetter ned gata vår. Tårene siler, ser knapt hvor jeg går, lar skrittene styre meg. Ser meg ikke tilbake.
Her og nå stopper verden. Vår verden.
Den er på en måte litt sånn helt nederst i bildet. Men en svane er det like fullt. Jaja, syns jeg var ganske flink jeg. Den var illsint. Alle svaner er det. Det er noe alle vet det da. Helt sikkert. Det var derfor jeg ikke turte å se ordentlig på den. Sukk…jaja…man kan ikke lykkes hver gang.
ps: altså Svalbard? Hadde vært enklere å bare fortalt oss at dere ikke vil se oss på konsertene på en stund eller? Snøft!
Det var faktisk konsert i kveld. Med Rufus. Selveste herr Wainwright i Oslo Konserthus. Lindis gledet seg, med god grunn skulle det vise seg.
I’m not ready to love until I’m ready to love you the way you should be loved
Until I’m ready to hold you the way you should be held
You should be held, but I’m not ready to…
…sang Rufus. I kveld. Og mye annet sang han også.
Det holder hardt å si dette her, de som har lest litt hos lindis før vet jo at det egentlig bare er herr Peter Nordberg og hans korgutt som ruler hennes musikkverden. Men nå…det her var kanskje den råeste musikalske opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv! Faktisk!!
Ja – første advent dere – alle hjerter gleder seg. Eller noe i den dur. Lindis er egentlig ikke spesielt opptatt av julen, men man ofrer seg selvfølgelig for herr nordberg som sikkert er selve reinkarnasjonen på verdens første nisse. Nei? Men seriøst, man kan jo ikke vite det, så hvorfor ta sjansen på at han ikke er det liksom? Nesj, her helgarderer man. Jeg mener, i fotobloggen feirer jeg ikke jul i det hele tatt, så hvis han ikke liker jul kan han bare gå inn og kose seg litt der med å se på bilder av seg selv og bandet. De har han jo ikke sett før i år, sikkert koselig å ta en titt.
Hvilket drama i heimen! Skumlesaksa tok grep og rett og slett klippet av den første tråden den fikk tak i, og dermed deiset dagens adventsgave rett i gulvet med bulder og brak. Nuvel, fullt så dramatisk var det vel ikke, med tanke på pakkens bittelille storhet.
Jeg var voldsomt spent på hva papiret skjulte i dag. Det gjelder å bygge opp spenningen litt sånn for seg selv, og ikke bare rive av papiret med en gang. Jeg satt en stund og kjente på pakken, men klarer ikke å bli klok på den. Så derfor, etter omtrent 10 sekunder…tatatataaaaaaaaaaa:
Jippi, nummer FEM…iiiiiiiiiiiiiiiiiih Det var bare å fyre igang lyset med det samme, for ute regner det og det er mørkt og trist. Og i adventstiden skal man slettes ikke være trist. Fortsett å lese
Alle maser sånn om julekalendere. At alle må ha det, at det er så vanskelig å finne på noe, at det er dyrt, sukk og stønn og akk o` ve. Osv. Hvem sier det må gjøres så avansert? Neppe lindis, her går vi for de lettvinte løsningene – uten at det går utover hjertesmerteeffekten. Det gjelder bare å bruke fantasien. Sukk…at dere ikke tenkte på d e t liksom!
I en butikk jeg vet om, kom jeg over den enkle løsningen her. 24 små gaver på et brett, kun kr.79,- (eller et desemberpuslespill for de litt avanserte). Ferdig nummerert er de også, enklere blir det ikke.
nuvel, det der var kanskje litt i enkleste laget selv for lindis. Jeg burde i hvertfall skape et snev av spenningsmoment. Derfor ble alle bitene i boksen sluppet lett henslengt ned på bordet og stokket pent. Selveste “24″ ble holdt utenom stokkingen, det finnes dager man ikke skal gi seg selv ubehagelige overraskelser. Julaften er nå en gang julaften. Pahh…!
Hva nå tenker du sikkert? Det tenkte jeg også. I minst to sekunder, før jeg satte i gang. Klippet julegladt papir i passende biter – ja noen av bitene ble ikke helt passende heller, men man må tross alt regne med litt svinn i en sådan stund. Ok. Der har man altså 24 små pakker som skal inn i hver sin papirbit.
Sukk…herlighet…snart ferdig, puhh…dette blir spennende å pakke opp igjen, det skal jommen meg være sagt! jaja…det gjelder jo bare å ikke gi opp. Lindis er tålmodig. I hvertfall en liten stund av gangen.
Legg merke til at vi fortsatt har full kontroll på “24″. Verdens viktigste nummer. These days i det minste.
Sånn, der var alle innpakket. “24″ til høyre, med et ørlite påklistret smilemerke bare for å være helt sikkert på at man ikke blander ting som ikke skal blandes her. Men nå da? Hva gjør man nå? Det er jo ikke særlig dekorativt å bare ha en haug med småpakker liggende i en krok? Nei, man bør vel henge dem opp?
Som sagt så gjort. Her skal det henges opp. Man trenger tråd. Nål og tråd faktisk. Ja, jeg sa ikke at det tok lite tid, gjorde jeg vel?
Og til slutt så det altså sånn her ut, vakkert dandert på “ekte” gullsnor:
For de som nå er bekymret for å ikke finne igjen “24″…hm, den henger selvfølgelig helt til høyre. Jeg er ikke dum da. knis
-
Jaja…den over der er lindis sin. Herr Nordberg må selvølgelig få julekalender han også. Den er minst like fin, og innholdet er kanskje bittelitt søtere om jeg selv skal si det. Det er jo viktig å legge litt sjel i det her da, når det først skal gjøres.
Ja, hva ellers? Lindis mener bestemt at bamsemums er det som skal til for å åpne herr nordbergs øyne for hennes søthet og ynde(…særlig!!).
Anyway, 23 bamsemums er vakkert innpakket. herr nordbergs “24″ kan umulig pakkes inn alt nå. Da blir det jo ikke noe som helst gøy fremover. Sukk…
Lindis tror herr nordberg blir så glad for dette at han når som helst kommer til å dukke opp for å ta del i den spennende adventstiden. Jaja, den henger nå her da. Hans helt egen julekalender. Men skulle han ikke dukke opp, så sier lindis seg absolutt villig til å åpne pakkene for ham og innta dagens innhold. Hun skal slett ikke være vanskelig. Det er faktisk mulig at den forsvinner en stund før den egentlig skal, men jeg skal virkelig prøve å styre meg et kvarters tid i det minste.
Noen vil kanskje påstå at det ikke er særlig spennende å pakke opp en julekalender man selv har pakket inn? Joda, det blir så spennende at. Det er nå en gang sånn, at når man bor alene må man lage sine egne overraskelser. Det skjer ingen ting hvis man ikke finner på noe selv. Så det så. Pahh…!
Hrmpf…og folk lurer på hvordan man får dagene til å gå? knis…jeg skjønner ikke problematikken
-
hvite klær vaskes med andre hvite klær
hvite klær vaskes med andre hvite klær
hvite klær vaskes med andre hvite klær
hvite klær vaskes med andre hvite klær
hvite klær vaskes med andre hvite klær
hvite klær vaskes med andre hvite klær
hvite klær vaskes med andre hvite klær
hvite klær vaskes med andre hvite klær
…sa lindis til seg selv mens hun så litt betuttet på sine nye gule klær. En eneste gul genser, og så mye ugang? Fantastisk! Jaja, det kunne vært verre. Mye verre. Alt kunne vært ull og krympet eller noe. Nei, gule klær kan jeg leve med.
..
Hvilken gladnyhet man våknet opp til i dag! Og nei, det hadde ikke noen verdens ting å gjøre med hverken herr nordberg eller hans makker, det finnes en verden utenfor VP vet dere.
Byrådet i Oslo. Knis…skal lindis skrive om dem nå liksom? Jada jepp yes, det er akkurat det hun skal! For hva har de funnet på nå? Jo, neste år setter de faktisk NED prisene på månedskort her i hovedstaden. Dagens 720,- blir til 550,- i 2008, og lindis syns dette er helt fantastisk! De vil virkelig gjøre noe for å få flere til å kjøre kollektivt! De vil virkelig gjøre noe for miljøet! Hm…egentlig er det jo skremmende at man lar seg begeistre sånn av den slags nyheter, sant? Det betyr kanskje at dette ikke er særlig dagligdags…? Nemlig. Men det burde det være! Det er denne typen nyheter vi burde få hver dag. Vi burde daglig få bevis på at noen virkelig vil redde verden – ja altså noen andre enn lindis – eller i hvertfall bidra til at det skjer.
Sukk…og akkurat da kom jeg på at jeg må snakke til meg selv også. Jeg begynner jo å jobbe igjen til mandag, og har tenkt for meg selv at “fint, jeg kan kjøre dit”. Men nei, jeg skal ikke gjøre det – med mindre jeg forsover meg og bare må. Jeg skal ta bussen, samme med alle de andre trøtte menneskene. Det tar kanskje et kvarter lenger tid enn å kjøre, men lindis skal ofre seg. Det kvarteret der hadde jeg ikke brukt til noe annet fornuftig uansett. Jeg kan like godt stå på bussen og satse på at jeg ser Mr.Right der. Eller noe sånt.
Hm…720 – 550 = 170. Ethundreogsytti kroner spart hver måned. Hvis man i stedet for å tenke “spare” her, heller tenker “bruke”, og så legger til en femtilapp fra egen lomme hver måned, så kan man faktisk fjernadoptere et barn – eller “en landsby” – gjennom SOS. Det skal jeg gjøre. Enda et. På tide at mitt fjernadopterte får søsken. Så det så.
Strålende dag alle sammen! Nå begynner lindis sitt juleverksted i heimen(…særlig!)…
Sukk…her var det stille og fint. Her tror lindis at hun neppe plager noen med sin blogging. Det er jo ingen her, så hvem kan bry seg liksom. Og kommer det ingen kommentarer, hva gjør vel det? Det er koselig om noen sier noe, det er ikke sånn ment altså, men det trengs ikke for at lindis skal leve glad og fornøyd i sin helt egen blogg. Hun har det fint uansett. Poenget med å skrive syns lindis må være at man skal synes det er litt gøy, og når det ikke er gøy lenger får man heller finne på noe annet.
I kveld er det konsert igjen…jaha…tenk for at det er det ja! Peter og de da. Elverum..mhm, og dit skal lindis sammen med noen andre. Bare noen få, og vi skal sitte stille og pent der langt ytterst på raden vår og bare nyte. Klappe pent når vi skal, og rett og slett oppføre oss som folk, sånn alle bør gjøre der ute i verden. Satser på at gutta gjør sitt beste for å spille bra i dag også, men lindis er forberedt på at de kanskje er slitne nå så langt ut i turnèen. Det er lov å være slitne, det har vært mye reising i det siste. Lindis har prøvd å ta bilder veldig diskret på noen konserter nå, tenkt at hvis hun ikke bruker blitz så merker ikke gutta hva hun driver med. Sukk…så dum hun har vært. For hver eneste gang hun har knipset har liksom en eller annen på scenen merket det. Uansett. Og det tok litt tid og faktisk skjønne at kameraet til lindis sender ut et lysglimt for å fokusere før bildet tas, uansett blitzbruk eller ikke. Fillern…så i dag skal jeg prøve å vente helt til slutten før jeg knipser – hvis jeg klarer å være så tålmodig da…det kan jeg ikke love…hehe. I hvertfall prøve å vente – og så heller bruke blitz på de jeg tar. Æsj, nå begynner jeg å grue meg, blir nervøs og slikt. kniiis…det er bra turneen snart er over
Men nei…det er ikke så bra at det ER over snart heller. Noen trenger avvenningskur. Noen trenger det alvorlig. Det kan umulig være lindis som trenger det, nesjda, lindis skal heller begynne å jobbe litt igjen. Før eller senere kommer jo real-life og dytter en i ryggen, derfor kan man like godt kommet det i forkjøpet. Nuvel…the story goes on…
litt regn stopper ikke en ivrig lindis fra å dra til Stavanger for å høre helten sin(ja, han der Peter Nordberg…sukkogaltdetder…) ha konsert sammen med Vidar. Regner tvert med at gutta henter meg på stasjonen med turnébussen i tretiden. Litt får de tross alt ofre seg for fansen Sånn ellers kan man trygt slå fast at 8 timer på tog er akkurat passe lenge til at man rekker å tenke en del på livet. Og på herr nordberg. Litt søt er han jo faktisk, når jeg tenker meg godt om. Og veldig flink. Dette blir en fin kveld i regnvær, litt sånn Stange-feeling…et ekstremt godt tegn…
Milano. November -07. +18C og enda varmere der solen skinte. Og resten skal visst handle om kollektivtrafikken. Byen har bra utbygd kollektivtransport, hvilket nesten er en dyd av nødvendighet for et område med rundt fem millioner mennesker. Det kryr av trikker i denne byen, samt buss, metro og tog. Og bare sånn for å nevne det i tilfelle Oslo Sporveiers representant skulle dette innom herr Nordbergs blogg på sin daglige runde, det koster bare 1€ å reise én tur med trikken, og månedskort koster bare 30€. 1 Euro er sånn rundt regnet kr.8,- Billig syns Lindis.
Sånn rent bortsett fra å kikke på trikken, finnes det masse gamle ting å se på. Gamle porter f.eks, sånn som denne. Der kommer trikken i gjennom med god margin. Ganske godt gjort med tanke på at det ikke fantes trikk den gangen porten ble bygd. Nuvel…
Dette er gamletrikken. Vet ikke hvor gammel, men den er i hvertfall blandt de eldste vognene som kjører i daglig trafikk der nå i disse dager. Joda, klart jeg kunne funnet ut når den ble født hvis jeg virkelig gikk inn for det, men gadd ikke. Seriøst, hvem bryr seg sånn egentlig? Feil blogg å bry seg om sånt i såfall. Søt trikk, sant?
Over her er fronten på`n…og hold dere fast for nå kommer det litt vågale bilder her…
dette er nemlig stumpen til trikken, litt snasen ende, som ser helt lik ut som fronten.
sukk…der sitter det en helt ekte italiener og venter på trikken. Men ikke den trikken der, neste nemlig, for italieneren måtte vente på Lindis også – til hun var ferdig med å surre rundt og ta bilder.
Her kommer den litt nyere utgaven av Milanos trikk. Ikke like koselig som den gamle, men “mellomtrikken” har da i det minste en ganske hyggelig destinasjon?
“mellomtrikken” har flere vogner en gamletrikken. Sikkert praktisk siden det er så mange mennesker der. Alle skal med…hele tiden…slitsomt liv å være trikk. Sukk.
Mellomtrikken blir ofte brukt som reklameplakat. Trikken under reklamerer greit nok for et firma som har spesialisert seg på nettopp det å lage reklame på trikken – TramStyle. Bedre reklameplass for sitt eget firma kunne de neppe ha funnet. Lindis håper eieren av dette firmaet leser bloggen hennes og ser at hun skryter litt av dem, eller som andre ville kalt det – smisker litt. Lindis kunne godt ha jobbet litt for det firmaet. Bare sånn for gøy.
Trikken i seg selv forurenser lite, men den bruker jo strøm. Den må nesten, for ellers kommer den ikke av flekken. Sånn er det bare. Livets harde fakta. Sånn for å kompensere litt, så har trikken på bildet under reklame for en konferanse som skal fremme sykkelens posisjon i regionen. Konferansen arrangeres av “miljødepartementet” i Lombardia-regionen – (fritt oversatt etter Lindis sitt hode, men det er allikevel ikke helt feil).
Spesielt interesserte kan lese om det på engelsk på denne siden her: http://www.bici2007.it/bici_en/
Tips: ta en tur med trikk nummer 1 fra ene enden til den andre. Billig og bra måte å se Milanos historiske sentrum på.
Det finnes en “nytrikk” også, men den gadd jeg ikke ta bilde av. Den ligner litt på en and i fronten. Litt sånn butt Donald-nebb. Jeg regner glatt med at nytrikken er så ny og holdbar at den fortsatt er i Milano neste gang Lindis er der også. Bare sånn for å ha en grunn til å reise tilbake. Trikken liksom.
THE END of the trikkstory.
PS: glemte jeg å nevne at det er noen konserter litt sånn vestpå i Norge denne uken? Jeg er helt ute av sukkogaltdetder-form. På tide med en ny konsert igjen ja, sånn at man får tilbake gnisten. Kniiis…for det kan da umulig ha gått over?
